Fredag 8. juli kom vi endelig inn Boknafjorden og etterhvert Sandsfjorden etter 3 døgn over Nordsjøen fra Inverness i Skottland. Skulle gjerne sagt at siste havkryss gikk som en dans på roser, men skal vi være ærlige, var turen over nordsjøen noe herk.

De to første døgnene fikk vi sterk kuling til liten storm midt i mot og vi måtte krysse oss østover. Nesa pekte mot Helgoland i sør og Florø i nord og moralen ombord var nok ikke så høy. Siden vi kom oss til Skottland har det nemlig ikke blitt noen netter hvor vi har kunnet sove skikkelig ut, så vi var fortsatt preget av atlanterhavskrysset og underskudd på søvn. MEN, vi holdt ut og stod i mot fristelsen om å legge oss og vente på Shetland – vi ville hjem! Ryktene om stor mottakelseskomite og følgebåter i Sandsfjorden hadde nådd Ella, og dette hjalp på motivasjonen.

Siste døgnet fikk vi endelig vind fra sør og vi stod godt med bauen mot Karmøy. Til og med litt sol fikk vi se!

Da vi rundet Karmøy på morrakvisten, hadde vi god tid. Vi fikk nemlig ikke lov til å komme inn til Sand før kl 15.00. Inni fjorden fikk vi se noen seilbåter i det fjerne og etterhvert så vi en pynta “Selle Marie” sammen med et par andre båter komme mot oss. Det ble skutt med kanon på dekket til Selle Marie og vi var i gang! Siden kom T`Ra Pia med ballonger, flagg, plakat i masta og familien Helgesen ombord og enda flere andre båter kom til.

Når vi nærmet oss Sand kom også “Astina” med Lars, Randi og journalist fra Suldalsposten i møte. Gjengen i Caspara kom også ut i fjorden for å møte oss! Vi endte opp med å ha følge av 7 seilbåter og en sjekte. Kjempe kos!!! Vi koser oss!! Et stilig skue inn den smale fjorden!

Inne på kaia venta mer venner og familie til Christian og sjampagneflaskene ble sprettet! Foreldrene til Christian hadde stelt i stand grillfest hjemme og det ble en folksom og koselig kveld! Knallkos!

Tusen takk for en super velkomst alle sammen!

Takk for i år!!
Ellers vil vi få takke for oss og si at det har vært et fantastisk år! Vi føler at vi har fått maks ut av dette året vi har hatt til rådighet. Det å strekke runden i nordatlanteren litt i begge ender, synes vi har gitt ekstra “elementer” til turen. Med denne følelsen i magen er det på en måte helt greit at turen er ferdig. Nå er vi klare for hverdagsliv, jobb og et vanlig liv for en stund.

Det har vært gøy å få kommentarer fra både venner, familie og også helt ukjente på gjesteboka – håper vi har vært med på å inspirere andre til å ta steget med å oppfylle en stor eller mindre drøm. Minnene og erfaringene vi sitter igjen med, kommer nok til å være med oss resten av livet og vi er både stolte og glade for at vi fikk gjennomført dette. Skal ikke se bort i fra at det blir en tur til i fremtida!

Ha en fantastisk sommer alle sammen, vi sees!

Ut fra ELLA

Då er tidspunktet fastsatt. Ella ligg nå like syd om Bokn, og planlegg å gli inn i hamna ca. 15.00!

Hei alle sammen! Kjekt å sjå at så mange fulgte turen vår over nordatlanteren. Skal ikke legge skjul på at det var langt. Turen var i utgangspunktet ca 2500 mil, men vi endte opp med å seile over 3000 pga av været. Men det gikk eg.entlig helt fint. Det å samseile med en annen båt på den måten vi har gjort med Sjarmen har utelukka kun fordeler. En snakk på radioen, en oppmuntrende stemme eller noen å diskutere litt anng vær og vind. I dag satte Sjarmen ut av Inverness. Vi ble en dag til for å vaske skuta litt, og skaffe ny autopilot før siste seilas hjem til Sand.

Sjarmen; Tusen takk for supre 70 dager, og nesten 5000 mil sammen. Mange gode minner! håper vi ser dere i Grimstad i Juli. vell hjem!!

Turen fra Halifax til Fort William er allerede beskrevet i bloggen,så vi nøyer oss med å legge ut et 40talls bilder som kan tale for seg.

I morgen, mandag legger vi ut fra Inverness. Vindmeldingene er greie, men til tider litt skarp vinkel. Så vi får se hvor vi får første landkjenning. Vi sikter på å ligger en natt på nydelige Kvitsøy før vi kommer inn fjorden Fredag. Tidspunket er litt usikkert, men bror Lars legger det her på bloggen når vi vet nøyaktig ankomst.

Det sitrer etter å se alle igjen, og vi gleder oss til å komme inn til Sand, og til fest på Bjørkaren.

Pos:
Godt plasert på bar med en halvliter, digg burger og god skotsk musikk!

Fart: 2-4 knp på vei mot en skikkelig ankerdram
Kurs: Ligger trygt og godt i Fort William
Vind: Ikke så nøye lenger

Heeei!!

Jaaa, vi er endelig fremme i Fort William og Skottland etter ca 24 døgn på havet. En utrolig digg følelse! Denne innseilingen har vært litt spesiell ettersom vi nå har sett land et par dager allerede, så nesten ekstra godt og endelig kunne sette våre sjøbein godt planta på skotsk jord. Det siste døgnet har gått ganske fort, og vi hadde varierende vær. Vi må si at det er veldig fint landskap her når sola skinner på det skotske høylandet!
Vi har hatt en fantastisk tur sammen med den stolte skute Sjarmen, og dens meget hyggelige og flinke mannskap. Takk for plassen vi har fått låne på bloggen, det vet vi at mange hjemme har satt stor pris på. Nå gleder vi oss til å feire og oppleve Calledonia sammen før vi skilles i Inverness etter 4000nm med Sjarmen i horisonten.

Tørre fakta:
Totalt seilt på turen: 3176nmTid på havet: 570t – 23.7 døgn
Snittfart: 5.58knp
Gjennomsnitt pr døgn 134nm
Beste døgn: 161nm Dårligste døgn: 110nm
Fremdrift med motor: 576nm

Ella
P.S: Om været ikke sette for store kjepper i hjulene satser vi på å gå inn Sandsfjorden førstkommende fredag!

Dag 23:
pos: 54 07 008N
05 26 055V

Fart: 5.5kn
Vind: 3-4.5m/s

I går hadde vi en kjempefin dag, sola skinte fra blå himmel og det rådet en god stemning over båten. Man kunne nesten lukte lukten av land, så nærme var vi. Ellers hadde vi en storrengjøring i Ella, skuta ble rengjort fra topp til tå. Eneste minuset igår var at autopiloten vår har nå tatt kvelden for gått, men den har vært en trofast tjener helt frem til nå. Vi gleder oss veldig til å komme frem til Caledonia kanalen i morgen kveld engang.

Ella

Dag 22:
Pos:
52 02 361N
06 05 311V

Fart: 4-5knp motorseiling
Vind: 4-5m/s
Kurs: 15-20 grader

Ella’s Hjørne – Vi ser land

Fin seiling igår og vi lå mest i cockpiten og nøt solen. Deilig med en avslappende dag på sjøen etter noen stressende timer dagen før. Det ble en fantastisk restemiddag ala kapteinen Bjørke og på kvelden ble det film. Og nå til det beste: VI SER LAND! Våknet opp til den befriende følelsen av å se land i de tidlige morgentimene i dag. Nå har vi 150nm til Belfast som er halveis til Caledonia.

Dag 21:
Pos: 50 38 620N
08 09 901V

Fart: 5-5.5kn
Vind: 7-8m/s

Fra Ella:

Solen stiger over Ella og Sjarmen som side ved side kommer ut av natten. Solen tar med seg vinden og motoren vekker nytt liv i både båt og mannskap, ombord i Ella kommer en rykende fersk pizza på bordet mens en reketråler passerer mellom båtene, den tar med seg en snev av lukt fra land. det er varmt nå og ombord i det flytende kondotoriet Sjarmen står den tiende deigen til heving og gutta diskuterer om det blir eplekake eller rullekake i keld. Brått blir idyllen brutt av en høy skjærende lyd fra instrumentpanelet til Ella.

Mytene om den hvite eksosen
Da Ella og Sjarmen av starten av mai stod opp Hudsen river, synes at kapteinen ombord at det begynte å ryke hvit fra eksosen. En uke senere hadde båtene service på motorene i Clinton, og mekanikerne her beroliget oss med at dette er damp pga det kalde vannet. Kapteinen klarer ikke helt å slå seg til ro med svaret, og i Halifax blir fler fagfolk spurt og de sier at dette ikke er noe problem. Ryk og reis alle sammen! Ombord i Ella gikk mannskapet igang med detektiv arbeid på den gamle japaneren, det kommer kjølevann men ikke nok, og motoren har brukt litt mer olje enn vanlig. Impelleren sjekkes alt ok, termostaten tas ut og renses med qtips at Ann Christin og den virker helt i orden. Varmevekseleren åpnes… Aha her ligger det mye tang og tare, samt litt plass å sperrer. Humøret er på topp. Sjarmen blir kalt opp av en jublende kaptein i Ella som stolt forteller om fangsten i varmevekseleren. Alt blir satt sammen og vi fyrer opp. Fra asken til ilden, nå kommer det intet kjølevann. Plutselig gauler kapteinen STOOOOP av full hals, der han henger over rekka, Ann Christin reagerer skrekksalgent og hiver seg over stoppknappen. Har glemt bunnkranen kommer det tørt, men heller ikke dette hjelper og igjen kommer alarmen. Nå går rullegardinene for allvor nedover Ella. En mutt roper opp Sjarmen “ hei gutter nå har vi ikke stort å komme med her borte” Sjarmen: “ dette er trist altså, er det ingen fler muligheter?” Ella: “nei trur bare vi seiler til Cork for å få mekaniker hjelp, men har vært utrolig kult å seile sammen, takker så mye for turen!” Sjarmen: “ ja det har vært helt konge, men vri hjernen litt til da, det er for dumt å skilles nå, kom igjen” Ella: “ ja har jo egentlig ikke annet å finne på, vi fortsetter til det blir mørkt”

Sjarmen dupper videre et stykke foran, gutta bader og baker, mens de håper på et mekanisk under lenger bak.

På en slik tur blir man kjent med mange mennesker. Tidligere på turen ble vi kjent med Jens og Hanne ombord i danske “Viau” Jens er en tusenkunster av dimensjoner med lik motor, han sier enkelt og greit at et sted må det bare være tett, og det var det. I første eksosbend etter varmeveksleren er det fullstendig propp, slaggstoffer fra eksosen som har gjort det fullstendig tett, alt grunnet denne forbanna lille plastbiten. Varm eksos blir hvit, så der fikk vi svaret på det å. På råd fra Sjarmen lager Ann Christin en pakning av papp, alt er tett og stormende jubel. I det vi etter 6 timer med hodet i motorrommet ser opp, ligger Sjarmen bare få metre unna. Gutta har diskutert ferdig angående eplekake eller rullekake til kvelds, godlunte som de er har de snudd for å gi oss en oppmuntring. Jubelen er minst like høy ombord i Sjarmen når kjølevannet sputer ut av hekken i Ella, og på VHF`en går praten i hvor flinke vi er og hvor tolmodige og snille gutta i sjarmen er, og hvor god eplekake er som har blitt kastet over rekka.

I Ella går vi igang med å gjøre om kjøkkenet fra verksted til kjøkken igjen, etter en slik dag må man jo ha en finale. Da Ann Christin skal sette på motorlokket klarer hun å vikle buksa inn i dynamoen som går, hun rykker beinet til seg og ingen skade er skjedd, men det setter en god støkk i oss begge to. Båtene fortsetter i godt driv mot Skottland, bli og fornøyde i godt mot. Jammen lærer man mye av å være på en slik tur.

Ella

Dag 18:
Pos:
46 54 0N
16 10 4V

Fart: 6knp
Vind: 10-12m/s SV
Kurs: ca 65-70 grader

Groværsdag i går, litt kald og trist, men dæven som det går. I natt var havet et fasinerende skue med skumskavler så langt øyet kunne se. Blandet med moril blir dette et nesten magisk syn. “Terje” har tatt oss stødig gjennom natta og nå er vinden moderat igjen. Nå er det under en uke til grønne skotske åssider, sekkepiper og en kald pils. Vi gleder oss

Ella

Dag 17
Pos: 46 13 63N, 19 47 13V

Deilig med en motordag!

Slappa av i sola, fikk reparert genoan og fikk besøk av Sjarmen langs skutesiden. Her ble det vekslet goodiebags båtene imellom, og vi var så heldig å få melkesjokolade og leverpostei til kapteines store begeistrelse. I morgentimene i dag har det vært stor produksjon av ost og skinke horn som står i ovnen nå. Og med det er vi klar for siste lavtrykkspassering før siste landkjenning. I og med at vi vet at dette er siste lavtrykk føles det ut som vi nesten er fremme selvom det er over 700nm til Caledonia. Alt vel ombord!

Hilsen Ella

Kurs: 90 grader
Fart: 6 knop
Vind: 7-8 m/s fra S

Dag 10:
Pos:
40 28 159N
38 47 629V

Vind: 7-10 m/s

Fart: 5-6 knp

Kurs: ca 75 grader

Dette har kanskje vært en av de raskeste døgnene på denne seilasen, men det startet ikke så bra. Morgenens værmelding sa 75 grader, mens vi var veldig innstilt å legge snuta mot Irland. Den gang ei! Men utover dagen skulle SV vind med en styrke mellom 8-10 m/s sendte oss avgårde i fin fart og humøret var oppatstigende. Sola skinte gjennom hele dagen og vi lå mye på dekk og slikka sol! Etter en deilig pizza til kvelds sammen med noen episoder av Dr.House var stemninga over gjennomsnittet igjen og 75 grader er nå slettes ikke værst Vi seiler videre og har et lite håp om ankomst mot slutten av neste helg

Ella

Dag 9:
pos: 39 54 726N
41 47 614V

Vind: 7-9m/s
Fart: 5.5-6kn

Endelig kom det en rolig dag etter noen dager med relativt mye vind. Navigatøren her ombord brukte mesteparten av dagen sin til å lage fiskekaker av Doradoen vi fikk kvelden før. Fiskekakene ble helt fantastiske, og navigatøren fortjener skryt her. I tilegg til de herlige fiskekakene hadde vi fleskepannekaker til lunsj. Vi har storkoset oss i solsteken den siste dagen og vår trofaste motor har stått for fremmdriften for mesteparten av dagen. Dagens høydepunkt var et 30 talls delifiner som kom hoppende opp på siden av båten, det er alltid et like gledelig gjennsyn å se de herlige skapningene leke rundt båten.
For øyeblikket seiler vi mellom 6.5-7.kn på flatt hav med Sjarmen like bak.

Ellas

Dag 8:
Pos: 39 37 30N, 44 01 77V

Kurs: 80 grader
Fart: rundt 5 knop for øyeblikket
Vind: 5-7 m/s

Ombord på Ella har vi hatt en rolig dag på sjøen. Satt ute i sola og kikket på bølgene som veltet inn bak ifra. Kapteinen lurte hele dagen på å lage potetsalat, men pga mye rulling ble det ingen ting av planene. Kanskje han får gjort det i dag? Dro inn en liten gullmakrell som vi skal prøve å lage fiskekaker av i dag. Ellers har båtene begynt å kryddre hverandres hverdag ved å presentere forskjellige show over vhf-en, noe som er en fin opptur før nattevaktene begynner. De siste dagene har vi, tross en utseilt disstanse på 130-140 mil, avansert 90 nm mot målet. Det føles godt å se det høye tallet begynner å minke på GPS’en.

Dag 7:
Pos:
39 18 03N
46 35 97V

Kurs 90-95 grader
Fart: 5-5,5 knop
Vind: 11-13 m/s platt

“Rolige dager i mye vind”

Ute viser naturen krefter, men inne er det bare kos. Ellas minimale seilføring er perfekt for Terje-vindror, og båten går stødig og fint i de store bølgene. Vi satt mye inne i går begravd i hver vår bok og spise den siste kjøttdeigen. I kveldingen fikk kapteinen en sterkt tiltrengt seier i yatzi mot navigatøren. Ellers er vi veldig førnøyd med seilingen den første uka. Med et snitt på 138 nm i døgnet og 5,8 knop går det så det suser. Til slutt syns vi det er veldig fint å ha vhf-kontakt med Sjarmen over det store hav. Det er sosialt og lager god stemning. Dessuten gjør det turen vesentlig kortere.

Hilsen Ann Christin og Christian!

Dag 6:
Pos:
39 21 277N
49 29 878V

Fart: 5-6knp for seil
Kurs: ca 100 grader

Vi satt og lada opp til uværet hele dagen. Dette gjorde dagen litt ekstra lang. Været ble mye bedre enn forventet og vi seilte etterhvert med spridde seil i fin fart. Det var faktisk fam. Bjørkes stormfokk fra deres gamle Maxi som dro oss avgårde sammen med genoan. Sjøen ble etterhvert større og det rulla godt, men etter noen dager på havet sovner man stille inn alikevel mellom slaga Pizzahorna som vi lagde til uværet høgde vi rett og slett tak i før vinden starta, suget ble for stort der de lå gyllenbrune og fine! Vi ser frem mot uka som kommer som mest sansynlig vil sende oss mot Irland og for håpentlighvis en utseilt distanse mot målet på over 100nm

Ella

Dag 5:
Pos:
39 57 055N
52 02 412V

Fart: ca 6 knp for seil
Kurs: 105

Vi hadde en fantastisk dag med nydelig vær og bad i Nordatlanteren noe vi ikke forventa oss før vi forlot kaia i Halifax. Livet smilte ombord i Ella. Vi gjorde de nødvendige forberedelsene før uværet i kveld med sjekk av stormfokk og pizzahorn baking. Vi er litt spent på været som kommer. Er det værre enn det vi har hatt før? Vi tviler på det go så lenge vi får brukt vindroret og slipper å håndstyre kommer de to døgnene til å fly. Etter uværet håper vi på å få satt kursen mot Irland etter en uke med kurs mot Afrika. Gleder oss veldig til den følelsen

Ella

Pos:
40 40 750N
54 57 300V

Fart: 5 – 5.5knp for motor
Kurs: 130

Det deilige været ble brukt til soling og avslapping. Fine seilforhold store deler av dagen, så vi kunne ikke annet enn å nyte gladværsdagen etter noen litt triste gråværsdager. Hadde noen småproblemer med autopiloten som Christian fikset på skikkelig håndtverkersvis og grårøyken fra motoren har forsvunnet når vanntemperaturen har steget. Målte 24 grader i skyggen og dagen avsluttet vi med Ann Christin’s hjemmelagde lasagne! Deilig Ellers var vaktordningen med Sjarmen helt nydelig, og vi har sovet godt gjennom omtrent hele natten.. I dag blir det forberedelser til ruskevær!

Ella

Pos: 41 47 041N
56 49 750V

Fart: 5-6kn
Kurs: 120 grader
Vi ligger ca 3nm bak Sjarmen i øyeblikket, men regner med å ta de igjen i løpet av dagen. Vi har nå startet motoren pga litt dårlig strøm. Ellers må vi igjen skryte veldig av vindroret vårt Terje, han har gjort en fabelaktig jobb gjennom hele dagen og natta. Det har ført til at mannskapet har kunne kose seg mye inne. Ellers prøvde vi fiskelykken igår, noe som resulterte i en måke på kroken. Når vi fikk sveivet inn måket hadde den viklet seg godt inn i snøret og laget en skikkelig måkenkute. Navigatøren om bord hadde det spesielt vondt når måken måtte avlives pga skader den hadde pådratt seg under basketaket med fiskesnøret. Ellers er stemningen om bord helt super.

Dag 2:
Pos: 42 47 65N, 59 20 27W
Kurs: 120 grader
Vind i øyeblikket: 11-12 m/s
Etter en litt krunglete start begynner ting å sette seg nå. Vi har fått i oss nok med mat, satt litt mer sjøbein og dessuten fått tatt igjen litt søvn.

Da lavtrykket fremdeles lå og sperret for avgang mot Irland torsdag, var det ingen vei utenom å bli liggende i waterfront marina, Halifax. Nå er det ca to uker siden vi kom hit, og på høy tid å sette seil. Vi har imidlertid hatt det veldig bra og funnet på mye gøy, men nå er det jo engang slik at turen går mot slutten og man vil jo helst komme igang med siste etappe. Men nå skjer det…heretter we go!! I morgen, mandag 6. juni, heiser vi alle kluter og legger i vei. Været ser bra ut den første uka, så får vi se hva som venter oss etter neste helg. Ella er superklar. Riggen er sjekka ordentlig, mat er handlet for 30 døgn, tilsammen 250 liter vann og 250 liter diesel.

Siste dagene i Halifax
Da meldingen kom om nye fire dager faste i byen, leide vi bil for å se oss litt rundt. Sammen med Sjarmen kjørte vi langs kysten ned til Peggys Cove og Lunenburg. Nova Scotia er virkelig fint når bare havtåka letter. Alle satt vi i bilen og fikk nesten hjemlengsel da det minner veldig om deler av kysten hjemme. Her taler bildene for seg.

Feiring nr 28 i rekka
Fredag ettermiddag kom enda en norskflagget båt lensende inn fjorden. Det var Malin. Et hyggelig ektepar fra Alta på tur. Vi traff dem bare såvidt på Kapp Verde, og det var spennende å høre om turen deres. De ville gjerne lage middag til alle de norske seilerne i Halifax, og samtidig feire kapteinen i Ella. Det ble en super kveld. Vi talte 16 i alt da plutselig gjengen i To Fluer også kom inn fjorden seint på ettermiddagen. Ann Christin hadde også invitert Rob, en Canadisk seiler vi er blitt kjent med som også er utrolig flink på gitar. Han kom og la seg utenpå Ella og hadde sin livs opplevelse med 16 nordmenn som sang allsang i 7 strake timer ombord i Malin.

Lørdag inviterte Jim og Beth oss igjen opp i huset sitt. Disse fantastiske menneskene har virkeig tatt seg av oss strandede seilere, og denne gangen stod det virkelig fornem mat på menyen. Hjemmelaga hummerlag til alle mann. Et fantastisk måltid. Tusen takk skal dere ha for alle hyggelige stunder og god hjelp!

Under seilasen mot Irland skal vi som nevnt før, samseile med Sjarmen. De oppdaterer posisjon i et kart på hjemmesiden samt en liten hilsen til alle lesere. Følg altså begge båtene på www.sjarmen.wordpress.com.

Nå kommer vi hjem folkens!!

Så ble det jammen litt endring i planene igjen. Vi sa at vi skulle dra i dag, mandag, men i går morges fikk vi ny mail fra Mads om at lavtrykket som skulle feie over oss frem mot neste helg er for kraftig. Planen nå er å i hvert fall vente til torsdag med å dra. Så da ble det atter noen ekstra dager i Halifax! Jim og Beth, som vi har fortalt om, kom ned på brygga i går og foreslo at vi kunne bruke huset deres til å ta en dusj, vaske klær, se på TV osv, mens de var borte noen dager. Gjestfriheten er jo bare helt enorm! Oss nordmenn har jammen litt å lære her.

Vi har forresten ganske bra internett her, så hvis noen vil slå på tråden på Skype, så er det bare å ringe! Vi har stort sett PC`en og Skype på når vi er i båten (søk på AnnChristinHelgesen)

Ferdig pakket med nyinnkjøpte varme klær, sovepose, tjukke støvler og bunkret opp med vann og diesel, la vi ut sundet fra Halifax med godt mot om å komme oss til New Foundland og forhåpentligvis Grønland. Etter ca 20 nm blir vi oppkalt på Vhf-en av Sjarmen, de har nemlig fått mail fra Mats i ”Frivind”, som de abonnerer på. For dere som ikke kjenner til dette er han en meteorolog som gir råd og veiledning om når de beste værvinduene oppstår og hvilken kurs som er best å følge i forhold til vind og vær der man er (værpilotering). En utrolig fin tjeneste, som vi også har fått nyte godt av i og med at vi seiler sammen med Sjarmen. Uansett, Sjarmen hadde fått mail av Mats og stemmen til Henning høres litt ubestemmelig ut, og han sier at jeg må vekke Christian også, som hadde lagt seg for en liten lur. Spente sitter vi med spisse ører og hører ”dommen”. Mats har analysert det ene og det andre og sier at pga svært høy lavtrykksaktivitet kommer det en periode på hvertfall et par uker fremover som vil være preget av mye dårlig vær og usikre værvinduer og at vi må belage oss på endel venting her og der. Med vårt tidsskjema (begge båtene ønsker å komme hjem i starten av juli, og for oss er 2 uker ut i juli absolutt seneste mulighet) har vi ikke tid dette, vi tør ikke gamble på at det kanskje går. Samtidig står det i mailen at det er fine forhold for å vende nesa mot Irland i starten av uka som kommer. I løpet av samtalen på Vhf-en blir begge båtene enige, vi får la drømmen om Grønland fortsette å leve, men ikke i år. Vi snur båtene 180 grader og tusler tilbake til Halifax igjen og starter med å innstille oss på en lang seilas over til Irland om ikke mange dagene.

Vi kommer til å starte mandag og i dag kom værmelding for den første uka av seilasen. For å komme klar av et kraftig lavtrykksområde øst av New Foundland, må vi legge kurs øst-sør/øst i nesten en uke før vi kan vende kursen mer nordlig. Han sier vi må regne med 3-4 frontpasseringer på vei over og at kryssinga kommer til å bli adskillig mer værhard enn den forrige atlanterhavskryssen. Første front passerer frem mot neste helg og vi må belage oss på noen dager med mye vind.

Ellers kan vi si at det jo var litt rart å plutselig i løpet av noen minutter gjøre helomvending på planene for hjemturen. Men vi var forberedte på at det kunne være vanskelig å komme seg til Grønland, med tanke på de forholdene som råder der oppe. Til tross for at Grønland uteblir, angrer vi ikke på rutevalget vårt. De to siste månedenes seilas langs østkysten av USA og Canada har vært helt fantastisk og et av de store høydepunktene på turen, enda et element til i eventyret vårt.

Ja, det blir langt over til Irland, og sikkert slitsomt, men snart er vi faktisk hjemme igjen – og det er selvfølgelig kjempe gøy, vi gleder oss! OG vi får med oss Irland og kanskje Caledonakanalen. Går alt etter planen står vi inn Sandsfjorden en gang mellom 1. og 6. juli.

Fra New London, som ligger et godt stykke ute i Long Island sundet, la vi ut mot Halifax på en værmelding som skulle gi oss vindstille det første døgnet og deretter et døgn med frisk bris foren for tvers, før det skulle dabbe av igjen de siste mila inn til Halifax.

Etter å ha sendt avgårde broren til Henning i Sjarmen på toget til New York og flyplassen, la vi ut midt på dagen torsdag 19. mai i gråvær det siste stykket langs Long Island og nådde Cod Canal tidlig neste morgen. Siste stykke før kanalen, i mørket, var det så tjukk tåke at vi ble oppkalt av et kontainerskip som ba oss endre kursen 50 grader i noen minutter, for vi var der han skulle være, sa han. Vi så ikke snurten av noen lys fra dette store skipet og da vi kalte han opp 10 minutter senere for å spørre om det var greit, sa han at jada, han hadde allerede passert oss! Selv med knallhard speiding hadde vi ikke sett et snev av lys som passerte oss… Skumle greier.

Gjennom kanalen, som ikke er mer enn 150 m bred, lå tåka tjukk og det var lettere å styre etter kartplotteren enn å følge land. På andre siden av kanalen tok vi sikte på en mer vestlig kurs enn direkte til Nova Scotia for å vinne høyde når den nordøstlige motvinden skulle slå til neste morgen. Her lå tåka om mulig enda litt tjukkere. I perioder så vi kun bort til lanternene, så det var i grunn som å kjøre i en egen liten boble, eller en sky. Det var heldigvis lite trafikk her (hvertfall som vi fikk med oss…) og hadde ingen problemer med møtende båter. I løpet av dagen fikk vi ny værmelding som sa at det skulle bli kraftigere vind enn vi hadde ventet. Det var en for stor omvei å legge inn mot land nå og med tiden vi har til rådighet for å komme oss hjem til Norge, har vi ikke mulighet til å ta sånne bekvemmelighetsvalg lenger. Det var jo ikke farlig mye vind, men vi visste det ville bli ubehagelig og slitsomt. Med over ett døgn i stiv kuling i mot oss rundt Cape Hatteras for et par uker siden friskt i minne, måtte Ellas mannskap manne seg opp!

Lørdag formiddag merket vi litt vind og i løpet av kort tid hadde den bygget seg godt opp. Vi fikk endelig satt seil og stilte inn Terje (vårt kjære vindror) til å holde en så hard kryss som mulig for å holde mest mulig høyde mot Nova Scotia. Vinden drog seg godt til, og på det meste hadde vi nesten 19 m/s og 3-4 meter høye bølger brytende over dekk. Men dette var ingenting forhold til temperaturen. Vi hadde 6 grader INNE i båten! Vanntemperaturen her oppe gjør at det blir ordentlig kaldt når været bygger seg opp, og det var skikkelig surt både inne og ute.

Kulingen varte i ca ett døgn, og til tross for hard vinkel og mye sjø så holdt vi god høyde og hadde bra fremdrift. I denne typen vind seiler båtene ganske likt, og da vinden roet seg var det bare små fire mil mellom oss. Vinden døde helt av, og motoren vekket båten til live. I alle fall en stund… Plutselig stoppet den like brått som om vi hadde stoppet den selv. Dette er første gang vi har hatt problemer med motoren, og vi ble en liten stund stående å se dumt på hverandre. I tillegg hadde vi nettopp hatt full service på hele motoren, og skjønte lite og ingenting. Vi åpnet hele dristoffsystemet, og det var ikke vanskelig å se hva som var problemet. Fullstendig propp i røret opp fra tanken og inn i filteret. Vi ble nemlig rådet til å helle ventilrens i tanken, noe vi hadde gjort for noen uker siden. Dette stoffet har ikke bare renset ventilene, men løsnet også all dritt som satt fast i tanken. Vi kalte opp Sjarmen, og de tok oss på slep mens vi begynte å renske hele systemet. En ordentlig drittjobb. Men uansett hvor mye vi renset, luftet og prøvde på nytt, så var det ikke sjans. Tidevannet snudde mot oss. Og ut i natta blant utallige hummerteiner gikk Sjarmen med Ella på slep. Det var ikke lett å stå til rors på Sjarmen med Ella hengende 70 meter bak i nattemørket. Vi sto på hver sin båt med lyskaster og prøvde iherdig å kjøre rundt alle ”minene”. Det lyktes stort sett, men Ella hang seg fast to ganger før lyset kom tilbake sammen med vinden. Det siste døgnet inn til Halifax hadde vi god seiling, og gleden av å komme inn var stor. Bare et par timer etter at vi kom inn var tanken på Ella renset, og med hjelp fra en hyggelig mann i havna fant vi ut at det satt en luftpropp i dysa. Enkelt å fikse, og motoren går igjen som en klokke.

På Cuba møtte vi Beth og Jim fra båten Madcap. De bor her i Halifax. Vi utvekslet tlf nr og lovte å ta kontakt når vi kom. Det ble veldig galde for å se oss, og troppet opp på kaien mer enn glade for å kunne være til hjelp. Jim kjørte oss rundt i fire timer etter forskjellige ting vi trengte, og viste oss byen. Sjarmen og Ella fylte opp bilen hans til randen da siste innkjøp før hjemturen ble gjort. I går kveld inviterte de oss hjem på middag, og vi hadde en knallkoselig kveld alle sju rundt bordet.

Etter middag ble det nattlige aktiviteter på hele gjengen. Halifax har et godt utvalg av utesteder med livemusikk og god stemning. Det at det var onsdag så ikke ut til å prege byen så voldsomt, og kvelden ble lang.

I dag skal vi gjøre siste forberedelser før vi setter kursen i retning av New Foundland i morgen tidlig. Pga mye vind i vente på søndag, sikter vi på å komme oss til vestsiden av Nova Scotia først og fremst og videre mot New Foundland og Corner Brook fra mandag av, sannsynligvis. Kanskje vi får se noen isfjell om en liten uke!!

Vi går svært spennende tider i møte. Isen i Strait of Belle Isle ser veldig bra ut, men nordavinden som råder rundt Kapp Farvel har tatt med seg mye is ned langs østkysten av Grønland, så det blir spennende å se hva som skjer her de neste dagene.

Mer kommer snart…

Etter en fantastisk uke i New York med trasking rundt i svære shoppingstrøk, utallige starbucksbesøk for å prøve den nye iPad’en (…), stand-up, broadwayshow, kino, natteliv, jogging og trasking i Central Park var det på tide å komme seg videre, vi har langt igjen.

Vi har nå kommet oss 150nm videre og ligger i en liten by, New London. Skulle gjerne ha vært på god vei mot New Foundland og Halifax for siste bunkring og forberedelser før seilasen mot Grønland og hjem, men en kraftig nordøstvind gjør at vi drøyer det litt her. Det ser imidlertidig ut til at vi kan sette avgårde i morgen, torsdag, selv om det nok blir en del motorkjøring. Seiler fortsatt sammen med den trivelige gjengen i Sjarmen og i går fikk vi feira 17.mai med koldtbord og nasjonalsang stua sammen nede i salongen deres til vi alle fikk tunge øyelokk etter en kald og litt kjip dag med tåke, motvind og motor langs Long Island.

Forresten, gratulerer med dagen i går alle sammen!! Hipp hipp hurra!

Iskartene virker foreløpig greie og fortsetter utviklinga fra de siste ukene, vil vi ha åpne og fine forhold å seile i når juni kommer. Så får vi håpe at også vind og vær velger vår side!

Gratulerer til de andre norske seilerne som har kommet seg trygt frem til Azorene i løpet av de siste dagene, glad på deres vegne!!

Vi hører fra oss i Halifax, om ikke før. Dere hjemme får nyte våren og ofre en liten tanke til oss som seiler rundt i kalde strøk og fryser rumpa av oss i de små båtene våre…

Ella har steamet mot strømmen opp Hudson River og ligger på en moring i 79 Street med gåavstand til Central Manhattan. Er det kult eller?

Seilasen fra Myrtle Beach
Da vi startet fra Barefoot Marina sammen med Sjarmen var planen å gå til Baufort i ICW for så å seile ut og opp til Norfolk. Sjarmen var tvungen til å gå ICW helt til Norfolk pga brudd i begge undervant, men vi ville følges til Baufort. Da vi monterte den nye plotteren vi kjøpte i Sunset Beach var det en feil på skjermen. Synes ikke helt vi hadde tid til å ligge og vente, så besluttet å seile hjem til Norge med feilen, og reklamere etterpå. Men for en irriterende tynn strek som gikk tvers over skjermen! Enden på visa ble at Sjarmen fortsatte, og vi stoppet i Sunset Beach for å bytte plotter. Det var grei skuring, og mandag morgen var vi klar med en ny, og tøffa videre. Etter 40 nm i ICW gikk vi ut, og satte seil mot Baufort. Etter 70 mil ringte vi å sjekka været, og det såg ut til at vi skulle rekke å komme rundt Cape Hatteras før en kaldfront med nordlig kuling skulle snu opp ned på været. Vi la oss ordentlig på, og seilte det vi kunne gjennom hele det neste døgnet. Om formiddagen tredje døgn har vi 40 nm igjen, og Ella lenser med spridde seil i gode 6 knop. Dette går fint tenkte vi. Kapteinen ligger nede da navigatøren melder litt bekymring for en svart sky som er på vei. Hun er ikke en gang ferdig med setningen sin før begge seilene slår bakk, og iskalde 30 kn vind melder sin ankomst med et rykk. I løpet av minutter sank temperaturen fra 16 – 17 grader til 9-10, og vi var tvungne å reve helt ned og konstatere at Norfolk ikke lenger var et alternativ.

Området vest av Cape Hatteras er veldig grundt (10-30 meter), og det tok ikke lang tid før bølgene brøt bratte rundt bauen. Som kjent flyter Golfstrømmen nordover her, og i møte med en nordlig kuling blir sjøen heilt ubrukelig. Om vi falt av noen grader og seilte 5-6 kn, hadde Ella nærmest fritt fall på halve skuta fra bølgetoppen, og det hørtes ut som om alt skulle falle fra hverandre. Vi la oss derfor helt opp mot vindøyet, og hadde fremdrift på 3-4 kn. Den nærmeste havna vi klarte å holde høyde til var Cape May, 260 mil unna. Må vell innrømme at moralen sank litt en periode. Vi er gjennom det siste året blitt meget bortskjemte når det gjelder temperatur, og de 10 gradene kombinert med mye sjøsprøyt føltes ufattelig kaldt. Etter 20 timer med stamping, hamring, uling og våte klær, rundet loggen vår 10 000 nm siden vi dro fra Oslo. Dette måtte feires, og på en mirakuløs måte klarte navigatøren å bake Brownies med et himmelsk resultat.

Etter ca 30 timer roet vinden seg litt og rommet vestlig, og vi sto rett inn til Cape May. Her fikk vi en god natt søvn før vi tok fatt på de siste 120 milene opp til New York. Sjarmen fikk nye undervant tilsendt fra Norge i rekordfart, tre dager, og i det vi satte seil ut fra Cape May lørdag morgen var de bare snaue 30 mil bak oss. Perfekt timing!!

Innseilingen til New York

Må nesten ha et eget avsnitt her da dette var veldig stort for oss. Allerede 40 nm syd av The Narrows (selve innseilingen fra syd) så himmelen ut som en solnedgang. Lyset fra byen lyste opp hele horisonten. Hele natta sto vi på en lett bidevind inn mot verdensbyen, og vi gledet oss vilt. Vi revet godt ned, og seilte seint. Planen var å seile sammen med Sjarmen inn for å sikre gode bilder av båtene på vei inn. Her sier bilder mer enn våre ord. Ankerdrammen sammen med Sjarmen ble en ordentlig thriller i Ellas cockpit, og det var ikke alle som fikk sett bylivet den kvelden…

De siste dagene har vi opplevd New York, brukt penger vi ikke burde bruke, spist god mat, besøkt nattelivet og støvet rundt i turistområdene. New York er en fasinerende by.

Alltid like kjekt å møte kjentfolk i det store utland
Familien Bjørke sine kjære naboer, Ernst og Anne Elisabet er tilfeldigvis i New York på samme tid som oss, og tirsdag formiddag entret de Ella for en kopp kaffe i sola. Et veldig gledelig gjensyn, og i kveld skal vi opp å høre Anne Elisabet, som bruker fortellerkunst og drama til å fortelle historier for publikum, fortelle om en norsk seilskute som transporterte utvandrere til New York på 1800-tallet. Det blir spennende.

Planen videre
Vi holder et fast grep om drømmen Grønland , og fortsetter å jobbe oss nordover. Neste etappe går over Gulf of Maine opp til Nova Scotia og Halifax. En havstrekning på ca 400nm. Målet er å ligge klar i den gamle vikinglandsbyen L`Aux Medows nordvest på New Foundland før 1. juni. Spennende tider i møte, og vi MÅ få i gang i dieselvarmeren og kjøpe vantette votter, og mer ull. Da Cape Hatteras var ferdige å gi oss juling hadde vi heller ingen navigasjonslys igjen. Navigatøren er ikke like førnøyd som kapteinen med å dele på den ene dyna vår og har lagt inn krav om en varm dyne til kaldere strøk, så litt forberedeleser gjenstår.

Hei folkens. Vi siger nordover i USA sammen med Sjarmen og koser oss.

Fra Fort Lauderdale gikk vi til Pompano Beach for å besøke noen venner av kapteinen sin danske familie. Da vi kom til Marinaen i Pompano, spurte havnesjefen om vi var den norske båten, som skulle komme på besøk. Ja, svarte vi. Han så på oss og sa at en dame hadde ringt flere ganger og spurt etter oss og sagt vi hadde seilt heilt fra Norge. Havnesjefen hadde vært redd for at båten ikke fikk plass i havna hans, for den måtte jo være minst 50 fot for den seilasen. Han ristet på hode. Crazy people…

Kort tide etter tampen var i land kom familien Monosalves ned på brygga og møtte oss. Vi ble invitert hjem på lunsj, og lenge satt vi og pratet sammen. De var meget interessert i turen vår, og hadde mange spørsmål. Vi fikk også svar på mange spørsmål vi hadde rundt USA. Etter lunsj ble vi kjørt til supermarkedet før en bedre middag ventet. En herlig dag sammen med flotte mennesker. Håper vi ser Adda og hele gjengen i Danmark snart igjen.

Seilasen til Charleston
En strekning på 390 nm skulle seiles, og vi satte seil tidlig om morgenen. I moloåpningen stod våre venner og vinket der Ella kjempet mot tidevannet ut i Golfstrømmen. Det første døgnet hadde vi masse vind, og super seiling. Med god hjelp fra Golfen gikk vi 184nm første døgn rett mot charleston – ny rekord! Deilig. Men så forsvant alt, og vi måtte høre den lystige japaneren vår synge i 17 timer før vi satte seil igjen. Vi merker at vi jobber oss hjemover. Om nettene må man kle seg litt for å ikke fryse på vakt. Slutt på nattevakter så varme at frivakta helst vil være ute…

Charleston
For en sjarmerende by. Vi la oss på anker rett foran våre venner i Sjarmen som hadde kommet for noen dager siden. Gustav og Marius fortalte med store øyne at Charlston hadde 10 000 studenter, og 7 kvinner pr mann. Gode ods… om dagene hang vi ut i en av parkene i byen. Fikk prøvd fotballferdighetene, kastet frisbee, og kosa oss i sola som ikke lenger er uutholdelig. Navigatøren sprang rundt i butikker som hadde salg, og vi satt en hel formiddag på Starbucks og kosa oss. I Charleston kunne vi gjerne ha vært lenge, men vi må nordover.

ICW – under seil gjennom skogen
Fra Charleston og nordover til Myrtle Beach gikk vi Intracostal Waterway. Første dagen hadde vi medstrøm og masse vind, så vi motorseila hele veien opp til Georgetown. Rundt oss lå milevis med våtmarksområder, et yrende fugleliv og store landsteder med brygge ned til kanalen. Inne i kanalen levde også BÅDE delfiner og alligatorer. Og her seiler vi…konge!

Vel fremme i Georgetown måtte det feiring til. Min høyst begavede forlovede, og navigatør i ”Ella” har fått jobb. En sterkt ønsket stilling på sin tidligere arbeidsplass Godthaab Helse og Rehabilitering. Gratulerer!! Vi lagde fløtepoteter, svinefilet og røykepølser i bøtter og spann, inviterte Sjarmengutta og skålte for Anki.

Videre opp til Myrtle Beach tettet skogen seg til om kanalen, og seilet måtte ned. I tillegg hadde vi motstrøm hele dagen så de siste 35 milene var litt lange, men ikke mindre fine. Super avveksling å tusle rundt i skogen!

Gjengen fra Flekkerøy
Her i Myrtle Beach, eller litt lenger inne i landet bor barnebarnet til Leif. Leni og Leif er gode venner fra Flekkerøya utenfor Kristiansand som vi også har rådført oss med, da de har seilt til Karibia og ICW med sin 33 fots Colin Archer for noen år siden.

Vel fortøyd i Hague Marina ble vi hentet av Jens Helge, og transportert rett til Jessica sitt middagsbord. Det ble sene kvelden da vi satt og hygget oss i stua lenge med en salig blanding av engelsk og norsk. Veldig hyggelig møte med hele familien. Litt rart er det å seile så langt og møte folk man bare har møtt i Norge før.

På vei opp hit sluttet GPS`n vår å virke. Jens Helge satte seg raskt på saken, og i dag har vi fått kjøpt oss ny plotter! Deilig å ha hjelpsomme mennesker rundt seg når sånt skjer, særlig her som avstandene er enorme. I kveld fikk hele gjengen sjømat på en stilig og gedigen restaurant, spandert av Leni og Leif. Tusen takk, det smakte fantastisk, dere skulle vært her dere og!

I løpet av helgen planlegger vi avreise mot New York sammen med Sjarmen. Været er ikke helt med oss, så det kan hende vi blir liggende noen dager eller fortsetter nordover i ICW.

Planen videre
Vi har vel vært litt hemmelighetsfulle angående rutevalg hjemover her på bloggen. Det har rett og slett sin begrunnelse i at vi har vinglet frem og tilbake og endret valg flere ganger i løpet av de siste månedene. Fra starten av var veien nord om New Foundland – Grønland og Island et mål, men etter noen krasse advarsler fra flere hold om at det var for tidlig på sommeren, ble vi til slutt enige om at vi skulle ta veien om Azorene, enten fra Bahamas eller USA et sted. Vi hadde vel nesten funnet roen med dette frem til vi ble fristet igjen på tanken om nordveien hjem da vi traff flere båter på Cuba som skulle dette. Det var først da vi traff Sjarmen at vi ble overtalt til å prøve likevel, for de skal også være hjemme i Norge i starten av juli. Sjarmen (http://sjarmen.wordpress.com) består av tre veldig trivelige gutter på omtrent vår alder fra Hvaler som har fulgt noenlunde samme rute som oss, men som vi ikke hadde gleden av å bli kjent med før på Cuba. Så nå er planen videre at vi seiler nordover langs USA, Canada og opp til New Foundland før vi der tar aller siste avgjørelse om det er mulig å ta veien om Grønland og kanskje Island. Hvis ikke har vi mulighet til å dra direkte til Irland, men vi håper på det førstnevnte. Så vi har fortsatt mye i vente, dette blir spennende!

Ella